Utkast til innledning i tverrfaglig artikkel

Enkelte mener at det er vanskelig å være muslim i Norge i dag, mens andre mener at Norge er et greit land å være muslim i. En tredje part mener at det er problematisk å være religiøs i det hele tatt i dette samfunnet uten å bli degradert på grunn av troen sin. Er det vanskelig å være aktiv muslim i Norge i dag? Er det mer problematisk enn å være aktiv kristen? Er det de praktiske delene som er vanskelige, eller er det holdninger muslimer møtes med som er problematiske?

Ivar Aasen som dikter

Ivar Aasen er kanskje mest kjent som opphavsmannen til nynorsk, men han var også dikter. Han ble født på garden Åsen i Ørsta på Sunnmøre i 1813. Av mangel på lekekamerater i umiddelbar nærhet, leste Ivar mye i de få bøkene som fantes på garden. Da begge foreldrene døde og en søskenflokk på åtte sto igjen, måtte Ivar arbeide på garden, og hans kunnskaper er derfor sjøllærte. Aasen ga ut en del andre bøker enn språkfaglige. De mest kjente er syngespillet Ervingen (1855) og diktsamlinga Symra (1863). Ellers kan disse nevnes: Norske Ordsprog (1856) og En Liden Læsebog i Gammel Norsk (1854). Som forfatter var Aasen veldig sjølkritisk, derfor finnes mange av tekstene hans i to versjoner. Hans mest kjente dikt er ”Nordmannen”. Dette er bedre kjent som ”Mellom bakkar og berg”. Det handler om nordmannen som har slått seg ned her, og hvordan han til sjuende og sist ikke kan tenke seg noe vakrere når våren kommer. ”Nordmannen” kom ut i Symra. Dette er hans eneste diktsamling, og sjøl om han ga den ut anonymt ble det fort kjent at han var dikteren. Den var upopulær i samtida fordi kultureliten som dominerte avisene og kulturlivet ikke likte nynorsk. Andre kjente dikt fra Symra er ”Dei gamle fjelli” og ”Gamle Norig”. ”Gamle Norig” er ei skildring av Norge og hvordan det er å leve her; at det er hardt arbeid, men også gode ting. Som dikter var Ivar Aasen jordnær, han skrev om ting som majoriteten hadde et forhold til. Det at han skrev det på nynorsk gjorde det tilgjengelig for alle.

Tre ulike syn i språkdebatten

I den norske språkstriden på 1800-tallet var det tre ulike syn på hvordan skriftspråket i Norge skulle være.

De som holdt på dansk som skriftspråk
I 1814 gikk Norge fra å være i union med Danmark til å være i union med Sverige. Da var det mange som ville holde på det danske skriftspråket fordi de var redde for at de skulle bli utsatt for en forsvenskingsprosess. Det danske språket var mest brukt i overklassen, mens majoriteten av befolkninga prata forskjellige norske dialekter. Johann Sebastian Welhaven var en av de som sto i spissen for dette standpunktet. Han var lyriker og litteraturkritiker og mente at det var embetsstanden som var kulturbærerne i Norge og at dansk var viktig for at nasjonen skulle holde kontakten med europeisk kultur. Forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson var også for å holde på det danske språket.

De som ville skape et norsk skriftspråk ved gradvis tilnærming til norsk talemål

De som ville ha et norsk skriftspråk som gradvis gikk fra dansk til norsk, argumenterte med at den unge nasjonen Norge skulle utvikle sin egen kultur, og i det lå det også at det fantes et eget språk. De som sto for dette var forfatterne Henrik Wergeland, Peter Chr. Asbjørnsen, Jørgen Moe og læreren Knud Knudsen. Asbjørnsen og Moe skulle samle folkeeventyr fra hele landet og gi dem ut, men fikk et problem; hvordan skulle de skrive norske eventyr på dansk? Derfor fornorska de enkelte ord og grammatiske regler. Henrik Wergeland ville eksperimentere med å fornorske danske ord, som for eksempel svart i stedet for sort og steg i stedet for skridt. Knud Knudsen ville avskaffe det danske skriftspråket gjennom forsiktige endringer i retning av norsk talemål. Eksempler på rettskrivingsregler: c, ch og q for k. Ph ble bytta ut med f. Kake i stedet for kage. Forkorting av ord som drage (dra).

Bildet: Kvitebjørn kong Valemon malt av Theodor Kittelsen. Dette er et av folkeeventyrene Asbjørnsen og Moe samlet inn.

De som ville skape et norsk skriftspråk på grunnlag av norske dialekter
Ivar Aasen (språkforsker og dikter) arbeida for et eget norsk skriftspråk med grunnlag i dagligtalen rundt i landet. Han mente at språkproblemet bare kunne løses ved at det norske folkemålet kom til sin rett. Det fremmede danske skriftmålet gjorde det vanskelig for folk å lese og skrive. Derfor gjorde han et massivt arbeid med å samle inn ord, uttrykk og grammatikk på reiser i Norge. Slik ble landsmålet (nynorsk) skapt. Eksempler på rettskriving: Det skulle ikke være valgfrie former. Skriftspråket skulle uttrykke det som var felles for alle dialektene. Språket skulle ikke være lenger unna dansk og svensk enn nødvendig.

Kilder:
wikipedia.org.
aasentunet.no
Tema vg3 (lærebok)